Teenagere uten retning og voksne uten plan – det er ikke barna som feiler

Hva om alle de stedene han burde vært, ikke lenger eksisterer – med mindre mamma og pappa har 1.500 kr ekstra i måneden og nok energi til å holde styr på både timeplan, skjermtid og sosiale medier?

For som én ekspert sier det rått og rett: “Staten fjernet de gratis og billige stedene hvor ungdom kunne være. Tilbake står gaten, gamerrommet og overprissatte klubber.”

Når samfunnet svikter og kaller det oppdragelse

Det er lett å kjefte. Teenagere med attituder, ungdommer som sklir ut i digitale ekkokamre, barn som blir “for mye” og “for lite” på en gang.

Men hvis du ser deg rundt, er det ikke de unge som har trukket stikket på ungdomsklubber, fritidstilbud og nysgjerrige voksne med tid. Det er politikerne. Nedskjæringer. Budsjetter. Og så får lærerne noen utdaterte undervisningsplaner og forventes å redde alt på 40 minutter en fredag ettermiddag i et fag som prioriteres som sistevalg etter idrett.

Foreldre med ansvar og ingen manual

Og foreldrene? De skal bare “vite hva de skal gjøre”. Men hva hvis de ikke vet? Hva hvis de selv scroller, shamer og ghoster? Hva hvis de aldri har lært å forstå digitale fellesskap, psykologisk manipulering eller TikToks algoritmiske magi?

Så ender vi opp med unge mennesker som prøver å finne sin plass i en verden der ingen har gitt dem en – og hvor “fellesskapet” ofte er det første de får fra de gale.

Som eksperten sier:

“Vi har sårbare tenåringer og barn som prøver å finne sin plass i verden uten ordentlig støtte, utdanning eller retning. Det etterlater dem åpne for giftige grupper som lever av deres sårbarheter.”

En giftig løkke vi selv har skapt

Det er ikke de unges feil at samfunnet har begynt å ligne et sted hvor bare de voksne har adgang – og hvor døren til trygge fellesskap er blitt stengt med “det er ikke råd til det”.

Vi har skapt en løkke hvor ungdom blir presset ut, misforstått og møter harde digitale fellesskap som bruker deres usikkerheter til å bygge et “oss mot dem”-narrativ. Og når vi oppdager hvor galt det har gått, blir vi forarget – men sjelden nysgjerrige på hvorfor det skjedde.

Kanskje vi bør begynne å se innover

Hvis vi vil endre noe, må vi slutte å legge hele ansvaret på barn og unge. Vi må se på systemene rundt dem – og de voksne som burde være deres kompass, men i stedet er blitt forvirrede medpiloter i en storm av dårlig digital dømmekraft og tapt nærvær.

For det er ikke barna som feiler. Det er oss som glemte å gi dem et sted å være – både fysisk og mentalt.

Vores team kan have anvendt AI til at assistere i skabelsen af dette indhold, som er gennemgået af redaktørerne.